OM MEG

Jeg heter Ingunn Ursin Vaktskjold. Jeg ble født i Bergen 17. mars 1983, som den eldste av tre søstre. Det er Ina Elise (eller helst bare Ina) som ble født i 1984, og Siri som ble født i 1989. I Bergen bodde vi til januar 1987, og da flytta vi til Mo i Rana. Mamma og pappa skilte lag da jeg var nesten 9 år, og da jeg var 12 år flytta jeg sammen med mamma og søstrene mine til Skien. Der bor jeg fortsatt. 

Da jeg var ett år gammel fikk jeg påvist corpus callosum agenesi (forkortes ACC), via CT-scanning. Corpus callosum kalles også hjernebjelken, og er hoved-forbindelsen mellom venstre og høyre hjernehalvdel. ACC innebærer en tynn, deformert, delvis manglende eller totalt manglende hjernebjelke. I mitt tilfelle er det total mangel. Det kan høres veldig alvorlig ut, men det behøver det ikke å være. Motoriske og sosiale problemer i større eller mindre grad er en fellesnevner for alle med ACC, men ellers er det stor forskjell på funksjons-nivået. Noen med ACC er multifunksjonshemmet som en årsak, mens andre kan ha ACC uten å vite det selv. Så store kan forskjellene være. Hjernebjelken omtales ofte som hjernebroen, men hjernebjelken er den riktige betegnelsen. Hjernebroen (pons) er bindeleddet mellom lillehjernen og for- og midt-hjernen, mens hjernebjelken (corpus callosum) er bindeleddet mellom venstre og høyre hjernehalvdel. 

Opp gjennom årene har jeg hatt mange motoriske vansker, men jeg har lært meg å leve med dem. Jeg har akseptert meg selv som den jeg er, og tenker ikke så mye over det. Jeg vet at jeg er mildt rammet, og for meg er ikke mine motoriske vansker så store. Jeg er vant til mitt eget tempo fra jeg var liten, og opplever det som det normale for meg. 

Jeg kunne for eksempel ha litt problemer i forming og gym på skolen. Jeg syntes det var vanskelig å tre symaskina, tre nål gjennom nåløyet, klippe og sy rette sømmer. Det var også vanskelig å stupe kråke, klatre i tau, ta imot baller, serve volleyballen "riktig" over nettet, eller kaste ballene langt nok. Å knytte skoene var også litt vanskelig for meg å lære. Måten var vel grei nok, men jeg måtte ha mer tid å gjøre det på. Jeg brukte flere sekunder enn vennene mine, og trenger vel fortsatt litt ekstra tid. Men det er klart at jeg gjør det raskere nå enn jeg gjorde i min barndom og ungdom.

Jeg har litt balanse-problemer, og strevde veldig med å lære meg og sykle på tohjulssykkel. Jeg var 8 1/2 år da jeg endelig klarte det, etter iherdig trening over lengre tid. Jeg var veldig stolt da jeg endelig fikk det til! Ina var nesten 7 år den gangen. Hun lærte seg å sykle på tohjulssykkel da hun var 5 år, så hun kunne det før meg. Alle mine nærmeste venner ble vant til, - og aksepterte, at jeg ikke kunne sykle på tohjulssykkel.

Et annet sted jeg strevde voldsomt var i bassenget. Det er vanskelig den dag i dag. Jeg er fortsatt ikke svømmedyktig, og jeg synes det er vanskelig å kombinere bevegelsene. Så har jeg også redusert muskelkraft i begge armene og bena. Da vi begynte med svømme-undervisning i 2. klasse hadde jeg vært i svømmebasseng kun to ganger. Iblant lurer jeg på om jeg kunne lært meg å svømme hvis jeg hadde brukt mer tid i basseng da jeg var yngre. Vi hadde svømming som obligatorisk fag fra 2. til 5. klasse, og jeg hadde perioder for endel år siden hvor jeg var mye i vannet, uten at jeg ble noe bedre. Jeg er ikke glad i basseng nå heller, og har tatt valget om å ikke bruke mye tid i vannet. Noen ganger har jeg drømt om å kunne klare og svømme, men jeg har aldri vært glad i basseng. Selv om jeg har vært mange ganger i basseng i perioder, føler jeg at det er langt fram før jeg klarer å føle meg helt trygg i vannet. Om jeg noensinne klarer eller vil..

Da jeg var 9 år begynte jeg å spille tverrfløyte. Fløyta har vært fin trening for meg til å holde finger-motorikken god. Jeg kan være litt stiv i fingrene av og til, men å spille fløyte og piano, skrive på pc osv., har vært en fin måte å trene fingrene på. Jeg begynte å spille piano i musikkskolen da jeg var 7 år, og måtte da bruke begge hendene. Jeg er venstrehendt, og hadde nesten ikke brukt min høyre hånd når jeg prøvde å spille piano hjemme. Mamma hadde spilt piano i flere år, så jeg hadde fått prøve mye. Da jeg begynte å spille piano på musikkskolen måtte jeg bruke begge hendene. I begynnelsen brukte jeg fingrene på venstre hånd til å trykke ned fingrene på høyre hånd ned på tangentene, fordi jeg ikke fikk til å trykke ned en og en finger med høyre hånd ned på tangentene. Jeg måtte øve masse for å få det til.
Jeg har piano hjemme hos meg selv også, og spiller på det i ny og ne. Jeg spiller sanger jeg husker fra da jeg fikk piano-undervisning, og ulike sanger fra flere sangbøker. Jeg spiller ikke de mer utfordrende stykkene, men fra tid til annen synger jeg selv med mens jeg spiller. Sang i kor i min barndom og ungdom. Dessverre har jeg ikke motivasjon for fløytespill lenger.

I november 2000 fikk jeg stilt diagnosen Asperger syndrom (AS). Det innebærer blant annet at jeg har normal intelligens, men autistiske trekk. Jeg var 17 år da jeg fikk stilt diagnosen, og skulle ønske jeg hadde fått den på plass tidligere. Men slike diagnoser kan være vanskelige å stille, derfor er det dessverre mange med autismespekter-diagnose som får stilt diagnosen veldig sent. I oktober 2003 ga jeg ut en brosjyre om meg selv og mitt AS.

Jeg fikk mitt første epilepsi-anfall våren 2004. Fikk det etter hvert diagnostisert, og begynte med medisiner i juni 2005. Da var jeg anfalls-fri litt over to år. Senere har jeg hatt noen anfalls-perioder, og har måttet prøve og feile litt med medisinene. Jeg kan bli forvirra og huske lite etter anfall, og jeg blir ofte trøtt. Mye avhenger av hvor kraftig anfallet har vært. Nå er jeg så godt medisinert at de gangene det skjer så er jeg som regel i grei form igjen etter et par timer. På det verste kan det gå opp mot to døgn hvor jeg ikke fungerer. Epilepsien er en konsekvens av ACC. Mange med ACC utvikler epilepsi, og da gjerne først i ungdommen eller i voksen alder. Jeg vet at jeg kan leve et normalt liv selv om jeg har epilepsi, og jeg har aldri hatt problemer med å godta epilepsien. Den har jeg godtatt hele tiden fordi jeg har måttet, men den er en del av meg. Jeg var også forberedt på at jeg kunne komme til å utvikle epilepsi lenge før det første anfallet kom.

Jeg begynte med psykomotorisk fysioterapi høsten 2007. Det er en slags avspennings-behandling med tøying, massasje og øvelser, - og jeg har rett på å få det på grunn av ACC. Dessverre var det ingen som fortalte meg det da jeg var yngre. Jeg kom til en fysioterapeut på grunn av et vondt kne, men fikk fortsette med psykomotorisk fysioterapi. I dag får jeg en annen type fysioterapi, da det også er lønnsomt å bytte litt på metodene.  

Jeg var en "skikkelig" bergenser da jeg bodde i Bergen, og fortsatt er jeg det, - innerst inne. Med flytting, og "påvirkninger" fra andre, så snakker jeg både bergensk, Mo i Rana-dialekt, og en form for Grenlands-dialekt. Snakker bare grenlandsk når jeg er hjemme, bruker dialektene litt avhengig av hvor jeg er, eller hvem jeg snakker med. Mange ganger har jeg angra på at jeg la om dialekta etter at jeg flytta, men jeg lar det være som det har blitt. Flytter man som barn, så langt som jeg gjorde, - er det så lett å ape etter andre barn om dialekta er en helt annen. Flytter man som voksen er det lettere å holde på sin opprinnelige dialekt. I Mo i Rana var jeg stort sett bergenser hjemme, og ranværing ute blant vennene. I Skien har jeg nesten ikke snakka bergensk hjemme, bortsett fra litt de første årene. Jeg misunner de som ikke legger om sin opprinnelige dialekt om de flytter som barn, som ikke legger om dialekta i det hele tatt. Ja, jeg misunner de!

Jeg er glad i å lese bøker, og jeg leser mye forskjellig. Leselysta er størst i sommer-halvåret. Jeg hører veldig ofte på musikk, og liker det meste, utenom hard rock og heavy metal. Jeg skulle gjerne blitt en liten eller stor forfatter, men vi får se hva tiden vil vise. Jeg tar også gjerne spaserturer med og uten staver. Så har jeg en sort og hvit katt som heter Virvel, hun er så herlig!!